Salgslokalet har alltid vært et yndet samlingssted for mange av Erlik-selgerne. Her har det vært servering av kaffe og frokost, utdeling av varmt tøy, muligheter for en hårklipp, og sist, men aller viktigst, tid til en prat. Så kort eller lang som det måtte være behov for. I smittevernets navn er alt dette nå erstattet med køståing ute på fortauet, med munnbindet på og minst én meters avstand til nærmeste kollega.

Gatemagasinsalg kan være en ensom jobb. Paradoksalt nok, da man som selger jo tilbringer hele arbeidsdagen ute blant folk. Alt arbeid med salg handler om å ta imot mange «nei takk» for hvert «ja, gjerne!». Å greie å motivere seg til å stå på videre, til tross for mange avslag, kan være utfordrende for enhver. En pust i bakken, sammen med kollegaer eller ansatte i salgslokalet, har vært til god hjelp når det butter imot.

I månedene som har gått siden gjenåpningen av =Oslo, har driften vært fokusert rundt den viktigste oppgaven, nemlig å produsere og utgi magasiner og slik sørge for at selgerne har en jobb å gå til. Selgerne tar smittevern på alvor, og ofrer mye for å bidra til at en ny nedstenging av samfunnet ikke blir nødvendig. Det er få som rammes hardere enn dem dersom dette ikke lykkes.

Hva får mennesker fra noen av verdens fattigste land til å komme til nettopp Oslo og Norge for å tjene til livets opphold? Det er noe av det miljøarbeider og skribent Even Skyrud prøver å finne svar på i den nye artikkelserien «Fri flyt av fattigdom».

Første del utspiller seg i Oslo, hvor vi møter EØS-pendlerne Gabriel Carlapoui og Daniel Varga – og forskerne som forsker på denne migrasjonen.